hits

MARIE GJERNES

Jeg vil aldri fle meg slik igjen!

  • 21.02.2018, 22:50

Jeg har lenge vurdert om jeg skal poste dette eller ikke. Om jeg i det hele tatt trr trykke lagre og publiser, og ikke bare lagre som utkast som jeg har gjort gang p gang. Jeg har vrt redd for hva folk vil tro og mene, og eventuelt hva folk vil si eller kommentere. Jeg vet ikke om jeg kommer til angre eller ikke. Jeg kan s klart slette dette innlegget etter hvert, men nr det frst har vrt publisert p bloggen vil jeg tippe det er noen som har ftt det med seg. Og de noen har jeg dessverre ingen kontroll p hvem er. Men hvorfor skal jeg holde kjeft nr jeg faktisk har noe si? Hvordan skal noen vite hvem og hva jeg er om jeg ikke trr snakke opp for meg selv? Jeg har gjort mange tabber og feil i livet mitt, men en av de strste er ha latt meg blitt krenket og trkket p. Samtidig trodd at jeg fortjente det og ikke turt sagt et ord. Jeg vet egentlig ikke helt hvor eller hvordan jeg skal starte, og for vre rlig kjenner jeg at dette kommer til bli vanskelig skrive. Det og bare prve sette ord p alle tankene og flelsene for seg selv er vanskelig, men det er spesielt vanskelig da det er noe jeg faktisk nsker fortelle. Ikke som et rop om oppmerksomhet eller hjelp, men som erfaringer jeg hper kan hjelpe andre i lignende situasjon. Eller i det minste hjelpe noen med forst. Gjerne utenforstende. I det siste har ting gtt helt feil veg. Jeg har tidligere nevnt at jeg skriver nr jeg vil, har tid og inspirasjon til det, men i det siste har ingen av de delene vrt til stede. Jeg vkner opp med en stor klump i halsen og flelsen av at alt kommer til g skikkelig galt. En flelse som er langt i fra noe god. Hodet eksploderer av vonde tanker, minner og flelser, og det gjr meg bde sliten, trist og redd. I tillegg til flelsen av ha null makt og kontroll over mitt eget liv. Str p sidelinjen og ser at alt gr til helvete. En urettferdig skyldflelse over at alt galt er min feil, og at det er ingenting jeg kan gjre med det. Aller mest har jeg lyst til bare stenge meg inne alene. Lse meg langt bort fra alt og alle rundt meg. Hadde noen lagt merke til meg dersom jeg forsvant? Det handler ikke om at jeg synes synd p meg selv, og jeg sitter verken med noe sympati eller empati over for meg selv. Det endrer likevel ikke det faktumet at det gjr vondt. Ikke bare som et mentalt kaos, men det pvirker ogs kroppen fysisk nr det har gtt s langt som det har over flere r. Jeg unner ingen sitte fast med dette, uansett hvor ofte du fr hre at du fortjener det.

At jeg har slitt med depresjon, angst og spiseforstyrrelse over flere r er ikke noe legge skjul p, men det har fortsatt ikke ftt meg til hate livet. Verken mitt eget liv og livet generelt. Det er dager jeg har det bra, faktisk veldig bra, men tallet p det omvendte blir dessverre strre. Nettene er lange, men dagene er verre. Hver gang jeg tar meg selv i vre glad eller har det bra, kommer det en frykt som venter p at alt skal g galt igjen. Jeg savner lykken og gleden uten baktanker som gir mening med livet. Det glimter til, men som oftest fles ting ganske tomt. De tre diagnosene jeg har ftt fra ulike leger og psykologer er ikke sykdommer i seg selv, men symptom p noe annet verken jeg eller leger vet hva er. Utenom at det stammer fra en vanskelig og tff oppvekst med mobbing, vold, utestenging, hersing, trakassering, tvang og trusler. Bde direkte, indirekte, pent og skjult. Fortrengte opplevelser fra barndommen og de tidligste ungdomsrene har sltt meg hardt i trynet gjennom rene, og jeg sitter bde med svake og sterke minner av ting jeg helst vil glemme og fortrenge for alltid. Jeg har prvd, men det funket drlig.. Alt startet allerede fr jeg hadde muligheten til verken forsvare meg eller st opp for meg selv, noe som har frt til at jeg i dag alltid er i forsvarsposisjon og kan vre vanskelig leve med i blant. Jeg har ikke lett for stole p andre eller slippe noen tett inn p meg, i en frykt for bli sret, utnyttet eller at fortiden skal gjenta seg. Det har ftt meg til tvile s sterkt p meg selv at jeg til tider kan vre min egen vrste fiende. Selv om oppveksten har tatt fra meg mye, er jeg likevel takknemlig for alt jeg har i dag. Uten mine nrmeste hadde jeg neppe klart sttt her i dag p egne ben, og jeg vil alltid prioritere dem foran meg selv og alt annet.

De frste rene av barndommen min skjnte jeg lite av hva som foregikk, og med rene som kom ble det noe jeg ble vant med. Ikke fr jeg ble 18 r klarte jeg kutte kontakt med personer som verken gir eller gjr meg noe bra. Det er enklere sagt enn gjort, spesielt nr det er noen som har betydd noe for deg. Jeg ser tydelig i dag at de vedkommende jeg tidligere kalte venner ikke nskte meg noe bra. Nr man kun er god nok da noen trenger deg til noe eller vil ha noe fra deg, vil du klare deg mye bedre uten dem. Samme gjelder om man alltid er den som blir prioritert sist. S naiv som jeg en gang var ble jeg en nikkedukke alle kunne bruke og herse med akkurat som det passet dem. Jeg ble manipulert til tro at jeg ikke var verdt noe uten dem, og hver gang jeg prvde st opp mot dem ble det et helvete hvor jeg fikk slengt etter meg at jeg var et drlig menneske. Jeg glemmer aldri de stygge ordene som ble rettet mot meg. Alt jeg gikk gjennom og mten jeg ble behandlet p har delagt mye for meg. Etter bli behandlet drlig over lang tid, begynner man til slutt behandle seg drlig selv. Det positive ble lite synlig og komplementer ble noe jeg aldri trodde p eller tok til meg. Ikke at det hjalp s mye da de rundt meg alltid prvde vri p det positive og gode jeg fikk om til noe negativt og frekt. Da ingen ville meg bra, mtte jeg finne troen p meg selv og begynne behandle meg selv bedre. Ingen skal noen gang f meg til fle meg slik igjen - s usikker, mislykket, alene og verdils.

For snart 3 r siden klarte jeg overvinne spiseforstyrrelsen. Eller anoreksia for vre mer spesifikk. En spisevegring og et forvrengt selvbilde. Jeg hadde aldri bulimi, kun bulimiske tendenser som kan framkalle oppkast. Det var en evig lang kamp, og det er fortsatt noe jeg m jobbe med for ikke ramle tilbake. Jeg vil p ingen mte skape en vinkling mot kroppspress, og vil derfor unng nevne bde vekt og BMI p det laveste sammenlignet med i dag. Det eneste jeg nsker utdype er at tankegangen fortsatt kan dukke opp og at det handler om mye mer enn det bare vre undervektig. Tallet p vekten og hvordan jeg s meg selv kontrollerte meg lenge, men det er ikke det som skal bestemme hvem man er. Uansett hvordan man ser ut og hvilken kropp man har, vil man alltid strebe etter det man ikke har. Det er derfor viktig akseptere den du er, og heller jobbe hardt for oppn sunne ml og endringer du nsker. Nr det kommer til angst og depresjon er det ikke noe som er lett bli kvitt eller som man bare kan legge p hylla. Det er noe man mer eller mindre m lre seg leve med, og den veien kan vre lang og ikke minst vanskelig. Man m godta at det er der, og vite at det kan dukke opp nr som helst og hvor som helst. Bde angst og depresjon kan skape sterke flelser av frykt og panikk, og en uovervinnelig smerte i kroppen som er vanskelig forklare. Det har satt mange begrensninger for meg i livet: Det har tatt fra meg gleden i vre spontan og full av energi. Det har tatt fra meg gleden til gjre og fle noe nytt som kan gjre meg lykkelig, og det har latt meg overgtt vennene mine. Det har tatt fra meg en rekke med opplevelser og muligheter, og det har latt meg mtte sette drmmer og lidenskaper p vent.

Jeg hrer mange si at det er synd i de som mobber andre fordi de selv m ha det vanskelig eller sliter med noe, men da unner jeg dem ingenting annet enn kjenne p hvordan det er vre et mobbeoffer som m g gjennom en jvlig hverdag. Ikke minst alle konsekvensene og skadene det kan gi. Alle vet hvordan samfunnet er i dag, men hvordan et menneske kan godta se at andre begr s ondskapsfulle og egoistiske handlinger er helt p trynet. Hvordan kan et menneske st p sidelinjen se at et annet menneske har det vondt og blir behandlet som dritt? Og hvorfor er det nesten ingen som verken vil eller trr gripe inn? hre at en skole har nulltoleranse for mobbing betyr ingenting nr det ikke blir gjort noe med det i praksis. Ingen skal finne seg i bli mobbet eller behandlet drlig, og ingen har tillatelse til mobbe eller behandle andre drlig. Hadde jeg noen gang slengt med kjeften og flt meg komfortabel med det, bde pent og skjult, hadde jeg ikke klart sttt opp for meg selv i dag. Det gjelder like mye blant voksne, som blant barn og unge.

I dag sitter jeg med tanken og flelsen av ha mistet flere r av livet mitt. Jeg har eksistert som mange kaller det, men jeg fikk aldri muligheten eller sjansen til leve og nyte livet til det fulleste. Det ble tatt fra meg fr jeg klarte forst hva som ble tatt fra meg. Veien til hvor jeg str i dag har vrt lang og vanskelig. Flere ganger har jeg nsket gi opp og bare godtatt alt som det er. Om noen spr meg om jeg har det bra i dag, kan jeg rlig si at jeg ikke vet hva jeg vil svare. Det har vrt mange kamper kjempe og p vegen har jeg tatt mange drlige valg. Jeg nsker ikke g noe dypere inn p detaljer akkurat n, men det jeg angrer mest p er det som gikk utover mine nrmeste. Som den gangen jeg brtt bestemte meg for ikke spise og lot familien se meg forsvinne mer og mer for hver dag som gikk, bde fysisk og sosialt. Alle mine sinneutbrudd, panikkanfall og trer som jeg ikke klarte kontrollere. Jeg mistet meg selv litt p vegen og sliter fremdeles litt med finne meg selv, men ikke pokker om jeg skal tilbake til der jeg satt fast i flere r. Ikke pokker om jeg skal utsette mine nrmeste for noe lignende igjen heller. Aldri! Jeg kjemper fortsatt og jeg vil alltid kjempe, fordi jeg vet at det alltid er verdt det!

... Takk til deg om du faktisk tok deg tid til lese alt dette! Planen var ikke skrive s langt (selv hadde jeg nok falt av etter frste avsnitt fordi jeg ikke eier tlmodighet), men det er rart hvordan det bare sette ord p tanker og kaos, samtidig skrive det ned kan hjelpe og f en til fle seg lettere p en eller annen mte. Jeg kan ikke si at jeg vet akkurat hvordan andre har det, og jeg hater selv nr andre tror og pstr at de vet hvordan jeg har det. Det er likevel ingenting galt i prve forst eller i det minste la noen vite at man ikke er alene om ha det vanskelig. Som jeg allerede har nevnt er ikke poenget mitt ske etter sympati. Jeg har alltid hatt et nske om hjelpe andre, og den egenskapen kommer jeg alltid til ville ha. // Jeg hper forresten at dette kan forklare hvorfor bloggingen min ikke har vrt den beste, men jeg jobber med saken og forhpentligvis vil det komme noen litt mer positive (kanskje litt overfladiske) innlegg fremover.

22 comments

JULIE NS

22.02.2018 15:07
♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Marie Gjernes

06.03.2018 21:57
JULIE NS: <3

hannah elisabeth

22.02.2018 15:58
Utrolig sterkt av deg dele dette ! Hper alt gr bra og bedre vakre deg ! <3

Marie Gjernes

06.03.2018 21:57
hannah elisabeth: <3

MARTE

22.02.2018 18:04
Du er sterk og det hper jeg du vet Marie <3

Marie Gjernes

06.03.2018 21:57
MARTE: <3

LINNEA BEATHE

22.02.2018 18:57
<3 sterkt

Marie Gjernes

06.03.2018 21:58
LINNEA BEATHE: <3

lisebrevik

22.02.2018 19:15
Utrolig sterkt gjort av deg dele noe s personlig s srt fra en periode i livet ditt! Veldig fint skrevet og sterkt lesing... Jeg forstr veldig godt hva du mener med mistet flere r av livet ditt, den tanken sliter jeg ogs selv med !

Klem <3

Marie Gjernes

06.03.2018 22:03
lisebrevik: Tusen takk! <3 Betyr mye hre det fra deg!

JACQUELINE

23.02.2018 10:34
Du r s otroligt vacker och stark Marie !!! ❤️

Marie Gjernes

06.03.2018 22:00
JACQUELINE: <3

Iselin Rene

23.02.2018 11:42
Veldig modig av deg dele dette, det var sterk lesning <3

Marie Gjernes

06.03.2018 22:02
Iselin Rene: <3 Tusen takk, det betyr mye f hre det!

KAYA

24.02.2018 18:10
Fy faen s sterkt av deg dele dette ... Trene triller ... Unner deg ALT godt fremover ! <3

Marie Gjernes

06.03.2018 22:00
KAYA: <3

kentmauricio

24.02.2018 18:50
Sterkt <3

Marie Gjernes

06.03.2018 22:04
kentmauricio: <3

24.02.2018 21:36
<3

Marie Gjernes

06.03.2018 21:59
Anonym: <3

I r l i n

02.03.2018 12:00
Dette var veldig veldig modig av deg dele og jeg beundrer deg sinnsykt mye for det! Egentlig hper jeg jo at det en gang ikke skal vre noe man m vre "Modig" for dele. For det angr s mange av oss.

Jeg forstr hva du mener med "jeg har bare eksistert", men det er kanskje bedre bare tenke annerledes p det. Fokusere p de gode stundene du faktisk ogs hadde i den tiden, og ikke minst tenke p at de rene, og at du har kommet deg videre, har gjort deg langt sterkere og med mer innsikt i deg selv. Det vil gjre livet ditt videre langt bedre og du vil unng mange ting som andre emennesker vil oppleve om igjen og om igjen i sine liv. <3

Marie Gjernes

06.03.2018 22:09
I r l i n: Tusen takk! <3 Og tusen takk for tipset om tenke annerledes p det, selv om det er langt i fra noe enkelt i denne situasjonen. Jeg har det likevel mye bedre i dag, enn for 5 r tilbake.

LEAVE A COMMENT

Om meg

Marie Gjernes

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

COPYRIGHT 2018 MARIE GJERNES