hits

MARIE GJERNES

Jeg vil aldri fle meg slik igjen!

  • 21.02.2018, 22:50

Jeg har lenge vurdert om jeg skal poste dette eller ikke. Om jeg i det hele tatt trr trykke lagre og publiser, og ikke bare lagre som utkast som jeg har gjort gang p gang. Jeg har vrt redd for hva folk vil tro og mene, og eventuelt hva folk vil si eller kommentere. Jeg vet ikke om jeg kommer til angre eller ikke. Jeg kan s klart slette dette innlegget etter hvert, men nr det frst har vrt publisert p bloggen vil jeg tippe det er noen som har ftt det med seg. Og de noen har jeg dessverre ingen kontroll p hvem er. Men hvorfor skal jeg holde kjeft nr jeg faktisk har noe si? Hvordan skal noen vite hvem og hva jeg er om jeg ikke trr snakke opp for meg selv? Jeg har gjort mange tabber og feil i livet mitt, men en av de strste er ha latt meg blitt krenket og trkket p. Samtidig trodd at jeg fortjente det og ikke turt sagt et ord. Jeg vet egentlig ikke helt hvor eller hvordan jeg skal starte, og for vre rlig kjenner jeg at dette kommer til bli vanskelig skrive. Det og bare prve sette ord p alle tankene og flelsene for seg selv er vanskelig, men det er spesielt vanskelig da det er noe jeg faktisk nsker fortelle. Ikke som et rop om oppmerksomhet eller hjelp, men som erfaringer jeg hper kan hjelpe andre i lignende situasjon. Eller i det minste hjelpe noen med forst. Gjerne utenforstende. I det siste har ting gtt helt feil veg. Jeg har tidligere nevnt at jeg skriver nr jeg vil, har tid og inspirasjon til det, men i det siste har ingen av de delene vrt til stede. Jeg vkner opp med en stor klump i halsen og flelsen av at alt kommer til g skikkelig galt. En flelse som er langt i fra noe god. Hodet eksploderer av vonde tanker, minner og flelser, og det gjr meg bde sliten, trist og redd. I tillegg til flelsen av ha null makt og kontroll over mitt eget liv. Str p sidelinjen og ser at alt gr til helvete. En urettferdig skyldflelse over at alt galt er min feil, og at det er ingenting jeg kan gjre med det. Aller mest har jeg lyst til bare stenge meg inne alene. Lse meg langt bort fra alt og alle rundt meg. Hadde noen lagt merke til meg dersom jeg forsvant? Det handler ikke om at jeg synes synd p meg selv, og jeg sitter verken med noe sympati eller empati over for meg selv. Det endrer likevel ikke det faktumet at det gjr vondt. Ikke bare som et mentalt kaos, men det pvirker ogs kroppen fysisk nr det har gtt s langt som det har over flere r. Jeg unner ingen sitte fast med dette, uansett hvor ofte du fr hre at du fortjener det.

At jeg har slitt med depresjon, angst og spiseforstyrrelse over flere r er ikke noe legge skjul p, men det har fortsatt ikke ftt meg til hate livet. Verken mitt eget liv og livet generelt. Det er dager jeg har det bra, faktisk veldig bra, men tallet p det omvendte blir dessverre strre. Nettene er lange, men dagene er verre. Hver gang jeg tar meg selv i vre glad eller har det bra, kommer det en frykt som venter p at alt skal g galt igjen. Jeg savner lykken og gleden uten baktanker som gir mening med livet. Det glimter til, men som oftest fles ting ganske tomt. De tre diagnosene jeg har ftt fra ulike leger og psykologer er ikke sykdommer i seg selv, men symptom p noe annet verken jeg eller leger vet hva er. Utenom at det stammer fra en vanskelig og tff oppvekst med mobbing, vold, utestenging, hersing, trakassering, tvang og trusler. Bde direkte, indirekte, pent og skjult. Fortrengte opplevelser fra barndommen og de tidligste ungdomsrene har sltt meg hardt i trynet gjennom rene, og jeg sitter bde med svake og sterke minner av ting jeg helst vil glemme og fortrenge for alltid. Jeg har prvd, men det funket drlig.. Alt startet allerede fr jeg hadde muligheten til verken forsvare meg eller st opp for meg selv, noe som har frt til at jeg i dag alltid er i forsvarsposisjon og kan vre vanskelig leve med i blant. Jeg har ikke lett for stole p andre eller slippe noen tett inn p meg, i en frykt for bli sret, utnyttet eller at fortiden skal gjenta seg. Det har ftt meg til tvile s sterkt p meg selv at jeg til tider kan vre min egen vrste fiende. Selv om oppveksten har tatt fra meg mye, er jeg likevel takknemlig for alt jeg har i dag. Uten mine nrmeste hadde jeg neppe klart sttt her i dag p egne ben, og jeg vil alltid prioritere dem foran meg selv og alt annet.

De frste rene av barndommen min skjnte jeg lite av hva som foregikk, og med rene som kom ble det noe jeg ble vant med. Ikke fr jeg ble 18 r klarte jeg kutte kontakt med personer som verken gir eller gjr meg noe bra. Det er enklere sagt enn gjort, spesielt nr det er noen som har betydd noe for deg. Jeg ser tydelig i dag at de vedkommende jeg tidligere kalte venner ikke nskte meg noe bra. Nr man kun er god nok da noen trenger deg til noe eller vil ha noe fra deg, vil du klare deg mye bedre uten dem. Samme gjelder om man alltid er den som blir prioritert sist. S naiv som jeg en gang var ble jeg en nikkedukke alle kunne bruke og herse med akkurat som det passet dem. Jeg ble manipulert til tro at jeg ikke var verdt noe uten dem, og hver gang jeg prvde st opp mot dem ble det et helvete hvor jeg fikk slengt etter meg at jeg var et drlig menneske. Jeg glemmer aldri de stygge ordene som ble rettet mot meg. Alt jeg gikk gjennom og mten jeg ble behandlet p har delagt mye for meg. Etter bli behandlet drlig over lang tid, begynner man til slutt behandle seg drlig selv. Det positive ble lite synlig og komplementer ble noe jeg aldri trodde p eller tok til meg. Ikke at det hjalp s mye da de rundt meg alltid prvde vri p det positive og gode jeg fikk om til noe negativt og frekt. Da ingen ville meg bra, mtte jeg finne troen p meg selv og begynne behandle meg selv bedre. Ingen skal noen gang f meg til fle meg slik igjen - s usikker, mislykket, alene og verdils.

For snart 3 r siden klarte jeg overvinne spiseforstyrrelsen. Eller anoreksia for vre mer spesifikk. En spisevegring og et forvrengt selvbilde. Jeg hadde aldri bulimi, kun bulimiske tendenser som kan framkalle oppkast. Det var en evig lang kamp, og det er fortsatt noe jeg m jobbe med for ikke ramle tilbake. Jeg vil p ingen mte skape en vinkling mot kroppspress, og vil derfor unng nevne bde vekt og BMI p det laveste sammenlignet med i dag. Det eneste jeg nsker utdype er at tankegangen fortsatt kan dukke opp og at det handler om mye mer enn det bare vre undervektig. Tallet p vekten og hvordan jeg s meg selv kontrollerte meg lenge, men det er ikke det som skal bestemme hvem man er. Uansett hvordan man ser ut og hvilken kropp man har, vil man alltid strebe etter det man ikke har. Det er derfor viktig akseptere den du er, og heller jobbe hardt for oppn sunne ml og endringer du nsker. Nr det kommer til angst og depresjon er det ikke noe som er lett bli kvitt eller som man bare kan legge p hylla. Det er noe man mer eller mindre m lre seg leve med, og den veien kan vre lang og ikke minst vanskelig. Man m godta at det er der, og vite at det kan dukke opp nr som helst og hvor som helst. Bde angst og depresjon kan skape sterke flelser av frykt og panikk, og en uovervinnelig smerte i kroppen som er vanskelig forklare. Det har satt mange begrensninger for meg i livet: Det har tatt fra meg gleden i vre spontan og full av energi. Det har tatt fra meg gleden til gjre og fle noe nytt som kan gjre meg lykkelig, og det har latt meg overgtt vennene mine. Det har tatt fra meg en rekke med opplevelser og muligheter, og det har latt meg mtte sette drmmer og lidenskaper p vent.

Jeg hrer mange si at det er synd i de som mobber andre fordi de selv m ha det vanskelig eller sliter med noe, men da unner jeg dem ingenting annet enn kjenne p hvordan det er vre et mobbeoffer som m g gjennom en jvlig hverdag. Ikke minst alle konsekvensene og skadene det kan gi. Alle vet hvordan samfunnet er i dag, men hvordan et menneske kan godta se at andre begr s ondskapsfulle og egoistiske handlinger er helt p trynet. Hvordan kan et menneske st p sidelinjen se at et annet menneske har det vondt og blir behandlet som dritt? Og hvorfor er det nesten ingen som verken vil eller trr gripe inn? hre at en skole har nulltoleranse for mobbing betyr ingenting nr det ikke blir gjort noe med det i praksis. Ingen skal finne seg i bli mobbet eller behandlet drlig, og ingen har tillatelse til mobbe eller behandle andre drlig. Hadde jeg noen gang slengt med kjeften og flt meg komfortabel med det, bde pent og skjult, hadde jeg ikke klart sttt opp for meg selv i dag. Det gjelder like mye blant voksne, som blant barn og unge.

I dag sitter jeg med tanken og flelsen av ha mistet flere r av livet mitt. Jeg har eksistert som mange kaller det, men jeg fikk aldri muligheten eller sjansen til leve og nyte livet til det fulleste. Det ble tatt fra meg fr jeg klarte forst hva som ble tatt fra meg. Veien til hvor jeg str i dag har vrt lang og vanskelig. Flere ganger har jeg nsket gi opp og bare godtatt alt som det er. Om noen spr meg om jeg har det bra i dag, kan jeg rlig si at jeg ikke vet hva jeg vil svare. Det har vrt mange kamper kjempe og p vegen har jeg tatt mange drlige valg. Jeg nsker ikke g noe dypere inn p detaljer akkurat n, men det jeg angrer mest p er det som gikk utover mine nrmeste. Som den gangen jeg brtt bestemte meg for ikke spise og lot familien se meg forsvinne mer og mer for hver dag som gikk, bde fysisk og sosialt. Alle mine sinneutbrudd, panikkanfall og trer som jeg ikke klarte kontrollere. Jeg mistet meg selv litt p vegen og sliter fremdeles litt med finne meg selv, men ikke pokker om jeg skal tilbake til der jeg satt fast i flere r. Ikke pokker om jeg skal utsette mine nrmeste for noe lignende igjen heller. Aldri! Jeg kjemper fortsatt og jeg vil alltid kjempe, fordi jeg vet at det alltid er verdt det!

... Takk til deg om du faktisk tok deg tid til lese alt dette! Planen var ikke skrive s langt (selv hadde jeg nok falt av etter frste avsnitt fordi jeg ikke eier tlmodighet), men det er rart hvordan det bare sette ord p tanker og kaos, samtidig skrive det ned kan hjelpe og f en til fle seg lettere p en eller annen mte. Jeg kan ikke si at jeg vet akkurat hvordan andre har det, og jeg hater selv nr andre tror og pstr at de vet hvordan jeg har det. Det er likevel ingenting galt i prve forst eller i det minste la noen vite at man ikke er alene om ha det vanskelig. Som jeg allerede har nevnt er ikke poenget mitt ske etter sympati. Jeg har alltid hatt et nske om hjelpe andre, og den egenskapen kommer jeg alltid til ville ha. // Jeg hper forresten at dette kan forklare hvorfor bloggingen min ikke har vrt den beste, men jeg jobber med saken og forhpentligvis vil det komme noen litt mer positive (kanskje litt overfladiske) innlegg fremover.

KJRE 18 R GAMLE MARIE

  • 14.03.2017, 21:20

For 5 r siden var livet mitt totalt annerledes enn hva det er i dag. Alt som har skjedd gjennom de 5 siste rene har vrt med p forme meg som et menneske. Det har formet meg til bli den personen jeg er i dag. Det har formet livet mitt til st hvor jeg str i dag. Gjennom usikkerhet, ensomhet og en rekke med vanskelige valg. Gjennom oppturer og nedturer, glede og sorg, latter og trer. Til det punktet jeg verken s noe mening med livet eller hp i meg selv. Til det punktet jeg flte meg s langt i fra bra nok som det gikk an. Jeg vil aldri bli den jenta igjen, men uten alt dette hadde jeg ikke hatt den styrken jeg str med n. Selv om jeg ikke sitter med noe anger i dag, er det likevel flere rd jeg aldri fikk som jeg gjerne kunne trengt. Alle gjr feil i livet, og det er ikke meningen at man skal finne seg selv som 18-ring!

Kjre 18 r gamle Marie...

De drmmene, mlene og endringene du nskte i livet ditt skulle du bare kjrt p med. Flgt dine egne instinkter. Du har aldri mislykket med det, og tro meg: Du vil ikke mislykkes n! Vr spontan og ta sjanser. Gjr det som fr deg til smile uten angre eller fle en trang til beklage. Alt som skjer, skjer for en grunn. Alle du mter, mter du for en grunn. Du lrer av feilene dine. Og de feilene andre ser og snakker om, har ingenting med deg gjre. Klisj, men noen ganger vet hjertet ditt ting som tankene dine ikke kan forklare med ord. Drmmer og ml vil kanskje endre seg, men du vil oppn det du nsker til slutt. Du vil st p egne ben og du vil klare det p egenhnd.

Livet er fullt av skuffelser og farvel, og noen er tffere enn andre. Ikke alle farvel vil vare for alltid. P dette tidspunktet vil du finne ut hvem som virkelig betyr noe for deg, og ikke minst hvem som setter like stor pris p deg tilbake. Tiden fremover vil vre tff, men du vil skille ut hvem som hrer til i fortiden din og hvem som fortjener en plass i fremtiden sin. Ikke nok med det: Du vil mte noen av de mest fantastiske menneskene p reisen og oppleve nye, gode tider. Du vil ogs mte noen som ikke er like bra for deg. Vr bevisst p dem og hold deg unna dem. Husk at det alltid vil eksistere personer som vil prve delegge og dra deg ned. Ikke glem hvilken retning du skal. Noen vennskap varer livet ut, andre ikke. Slutt angre p valg du har tatt og tiden du har brukt. Alle du mter gjennom livet vil vre med p forme deg sterkere uansett hvordan du har behandlet deg, og hvor lenge de har vrt eller blir i livet ditt. Behandl andre p samme mte som de behandler deg. Alt du trenger er n bestevenn: Kvalitet over kvantitet, og det gjelder egentlig alt i livet. Du vil lre deg omgi deg med den personligheten og egenskaper du sker, og det vil inspirere deg hver dag. Slutt bruke tiden p de som behandler deg drlig og kaster bort tiden din, og start vre med de som vet hva de vil og nsker andre godt. Du vil oppleve hjerteskjrende situasjoner og tap, og tro at livet ditt ikke gir noe mening mer. Det er langt i fra sannheten. De som fr deg til tro og fle at du ikke er verdt noe, tar feil og fortjener verken din omtanke eller kjrlighet. Husk at du alltid kan tilgi, men tilgi er langt i fra det samme som glemme. Du vil klare deg bedre uten dem, og du vil lre forskjellen p vre alene og det vre ensom.

Livet er ikke alltid enkelt. Du vil oppleve urettferdighet og skyldflelse. Du vil oppleve motgang og gjentatte nedturer, men du vil alltid komme deg gjennom det. Sterkere og smartere enn noen gang tidligere. Det er lov ha det vondt, men slutt tro at ale feil som skjer er din skyld. Ikke vr redd for si det du mener selv om andre vil vre uenige. Du trenger ikke gjre det du tror alle vil forvente av deg, og du skylder ikke andre noe. Ikke godta handlinger og holdninger du mener er feil. Hr p rd, men bestem selv. Gjr og si ting p din egen mte. Vr stolt over alt du klarer oppn. Noen ganger er de lange omveiene en bedre lsning enn de enkle snarveiene. Andre ganger ikke. Du jobber hardt og fortjener lykkes uansett. De to strste tabbene du gjorde var stole p personer du ikke burde stole p, og forelske deg i en som ikke fortjente din kjrlighet og oppmerksomhet. Det du kanskje trodde var slutten, var ikke en gang starten: Du vil bde finne og utvikle deg selv. Visdom og erfaringer du aldri hadde tenkt over tidligere. Og nr du finner deg selv, fortsett vre deg selv. 5 r senere: Du fler deg kanskje mer voksen, men du er fortsatt ung og har flere r p finne deg selv!

Om meg

Marie Gjernes

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

COPYRIGHT 2018 MARIE GJERNES