hits

MARIE GJERNES

Jeg vil aldri føle meg slik igjen!

  • 21.02.2018, 22:50

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg har lenge vurdert om jeg skal poste dette eller ikke. Om jeg i det hele tatt tørr å trykke «lagre og publiser», og ikke bare «lagre som utkast» som jeg har gjort gang på gang. Jeg har vært redd for hva folk vil tro og mene, og eventuelt hva folk vil si eller kommentere. Jeg vet ikke om jeg kommer til å angre eller ikke. Jeg kan så klart slette dette innlegget etter hvert, men når det først har vært publisert på bloggen vil jeg tippe det er noen som har fått det med seg. Og de «noen» har jeg dessverre ingen kontroll på hvem er. Men hvorfor skal jeg holde kjeft når jeg faktisk har noe å si? Hvordan skal noen vite hvem og hva jeg er om jeg ikke tørr å snakke opp for meg selv? Jeg har gjort mange tabber og feil i livet mitt, men en av de største er å ha latt meg blitt krenket og tråkket på. Samtidig trodd at jeg fortjente det og ikke turt å sagt et ord. Jeg vet egentlig ikke helt hvor eller hvordan jeg skal starte, og for å være ærlig kjenner jeg at dette kommer til å bli vanskelig å skrive. Det og bare prøve å sette ord på alle tankene og følelsene for seg selv er vanskelig, men det er spesielt vanskelig da det er noe jeg faktisk ønsker å fortelle. Ikke som et rop om oppmerksomhet eller hjelp, men som erfaringer jeg håper kan hjelpe andre i lignende situasjon. Eller i det minste hjelpe noen med å forstå. Gjerne utenforstående. I det siste har ting gått helt feil veg. Jeg har tidligere nevnt at jeg skriver når jeg vil, har tid og inspirasjon til det, men i det siste har ingen av de delene vært til stede. Jeg våkner opp med en stor klump i halsen og følelsen av at alt kommer til å gå skikkelig galt. En følelse som er langt i fra noe god. Hodet eksploderer av vonde tanker, minner og følelser, og det gjør meg både sliten, trist og redd. I tillegg til følelsen av å ha null makt og kontroll over mitt eget liv. Står på sidelinjen og ser at alt går til helvete. En urettferdig skyldfølelse over at alt galt er min feil, og at det er ingenting jeg kan gjøre med det. Aller mest har jeg lyst til å bare stenge meg inne alene. Låse meg langt bort fra alt og alle rundt meg. Hadde noen lagt merke til meg dersom jeg forsvant? Det handler ikke om at jeg synes synd på meg selv, og jeg sitter verken med noe sympati eller empati over for meg selv. Det endrer likevel ikke det faktumet at det gjør vondt. Ikke bare som et mentalt kaos, men det påvirker også kroppen fysisk når det har gått så langt som det har over flere år. Jeg unner ingen å sitte fast med dette, uansett hvor ofte du får høre at du fortjener det.

At jeg har slitt med depresjon, angst og spiseforstyrrelse over flere år er ikke noe å legge skjul på, men det har fortsatt ikke fått meg til å hate livet. Verken mitt eget liv og livet generelt. Det er dager jeg har det bra, faktisk veldig bra, men tallet på det omvendte blir dessverre større. Nettene er lange, men dagene er verre. Hver gang jeg tar meg selv i å være glad eller har det bra, kommer det en frykt som venter på at alt skal gå galt igjen. Jeg savner lykken og gleden uten baktanker som gir mening med livet. Det glimter til, men som oftest føles ting ganske tomt. De tre diagnosene jeg har fått fra ulike leger og psykologer er ikke sykdommer i seg selv, men symptom på noe annet verken jeg eller leger vet hva er. Utenom at det stammer fra en vanskelig og tøff oppvekst med mobbing, vold, utestenging, hersing, trakassering, tvang og trusler. Både direkte, indirekte, åpent og skjult. Fortrengte opplevelser fra barndommen og de tidligste ungdomsårene har slått meg hardt i trynet gjennom årene, og jeg sitter både med svake og sterke minner av ting jeg helst vil glemme og fortrenge for alltid. Jeg har prøvd, men det funket dårlig.. Alt startet allerede før jeg hadde muligheten til å verken forsvare meg eller stå opp for meg selv, noe som har ført til at jeg i dag alltid er i forsvarsposisjon og kan være vanskelig å leve med i blant. Jeg har ikke lett for å stole på andre eller slippe noen tett inn på meg, i en frykt for å bli såret, utnyttet eller at fortiden skal gjenta seg. Det har fått meg til å tvile så sterkt på meg selv at jeg til tider kan være min egen værste fiende. Selv om oppveksten har tatt fra meg mye, er jeg likevel takknemlig for alt jeg har i dag. Uten mine nærmeste hadde jeg neppe klart å stått her i dag på egne ben, og jeg vil alltid prioritere dem foran meg selv og alt annet.

De første årene av barndommen min skjønte jeg lite av hva som foregikk, og med årene som kom ble det noe jeg ble vant med. Ikke før jeg ble 18 år klarte jeg å kutte kontakt med personer som verken gir eller gjør meg noe bra. Det er enklere sagt enn gjort, spesielt når det er noen som har betydd noe for deg. Jeg ser tydelig i dag at de vedkommende jeg tidligere kalte «venner» ikke ønskte meg noe bra. Når man kun er god nok da noen trenger deg til noe eller vil ha noe fra deg, vil du klare deg mye bedre uten dem. Samme gjelder om man alltid er den som blir prioritert sist. Så naiv som jeg en gang var ble jeg en nikkedukke alle kunne bruke og herse med akkurat som det passet dem. Jeg ble manipulert til å tro at jeg ikke var verdt noe uten dem, og hver gang jeg prøvde å stå opp mot dem ble det et helvete hvor jeg fikk slengt etter meg at jeg var et dårlig menneske. Jeg glemmer aldri de stygge ordene som ble rettet mot meg. Alt jeg gikk gjennom og måten jeg ble behandlet på har ødelagt mye for meg. Etter å bli behandlet dårlig over lang tid, begynner man til slutt å behandle seg dårlig selv. Det positive ble lite synlig og komplementer ble noe jeg aldri trodde på eller tok til meg. Ikke at det hjalp så mye da de rundt meg alltid prøvde å vri på det positive og gode jeg fikk om til noe negativt og frekt. Da ingen ville meg bra, måtte jeg finne troen på meg selv og begynne å behandle meg selv bedre. Ingen skal noen gang få meg til å føle meg slik igjen - så usikker, mislykket, alene og verdiløs.

For snart 3 år siden klarte jeg å overvinne spiseforstyrrelsen. Eller anoreksia for å være mer spesifikk. En spisevegring og et forvrengt selvbilde. Jeg hadde aldri bulimi, kun bulimiske tendenser som kan framkalle oppkast. Det var en evig lang kamp, og det er fortsatt noe jeg må jobbe med for å ikke ramle tilbake. Jeg vil på ingen måte skape en vinkling mot kroppspress, og vil derfor unngå å nevne både vekt og BMI på det laveste sammenlignet med i dag. Det eneste jeg ønsker å utdype er at tankegangen fortsatt kan dukke opp og at det handler om mye mer enn det å bare være undervektig. Tallet på vekten og hvordan jeg så meg selv kontrollerte meg lenge, men det er ikke det som skal bestemme hvem man er. Uansett hvordan man ser ut og hvilken kropp man har, vil man alltid strebe etter det man ikke har. Det er derfor viktig å akseptere den du er, og heller jobbe hardt for å oppnå sunne mål og endringer du ønsker. Når det kommer til angst og depresjon er det ikke noe som er lett å bli kvitt eller som man bare kan «legge på hylla». Det er noe man mer eller mindre må lære seg å leve med, og den veien kan være lang og ikke minst vanskelig. Man må godta at det er der, og vite at det kan dukke opp når som helst og hvor som helst. Både angst og depresjon kan skape sterke følelser av frykt og panikk, og en uovervinnelig smerte i kroppen som er vanskelig å forklare. Det har satt mange begrensninger for meg i livet: Det har tatt fra meg gleden i å være spontan og full av energi. Det har tatt fra meg gleden til å gjøre og føle noe nytt som kan gjøre meg lykkelig, og det har latt meg overgått vennene mine. Det har tatt fra meg en rekke med opplevelser og muligheter, og det har latt meg måtte sette drømmer og lidenskaper på vent.

Jeg hører mange si at det er synd i de som mobber andre fordi de selv må ha det vanskelig eller sliter med noe, men da unner jeg dem ingenting annet enn å kjenne på hvordan det er å være et mobbeoffer som må gå gjennom en jævlig hverdag. Ikke minst alle konsekvensene og skadene det kan gi. Alle vet hvordan samfunnet er i dag, men hvordan et menneske kan godta å se at andre begår så ondskapsfulle og egoistiske handlinger er helt på trynet. Hvordan kan et menneske stå på sidelinjen å se at et annet menneske har det vondt og blir behandlet som dritt? Og hvorfor er det nesten ingen som verken vil eller tørr å gripe inn? Å høre at en skole har nulltoleranse for mobbing betyr ingenting når det ikke blir gjort noe med det i praksis. Ingen skal finne seg i å bli mobbet eller behandlet dårlig, og ingen har tillatelse til å mobbe eller behandle andre dårlig. Hadde jeg noen gang slengt med kjeften og følt meg komfortabel med det, både åpent og skjult, hadde jeg ikke klart å stått opp for meg selv i dag. Det gjelder like mye blant voksne, som blant barn og unge.

I dag sitter jeg med tanken og følelsen av å ha mistet flere år av livet mitt. Jeg har «eksistert» som mange kaller det, men jeg fikk aldri muligheten eller sjansen til å leve og nyte livet til det fulleste. Det ble tatt fra meg før jeg klarte å forstå hva som ble tatt fra meg. Veien til hvor jeg står i dag har vært lang og vanskelig. Flere ganger har jeg ønsket å gi opp og bare godtatt alt som det er. Om noen spør meg om jeg har det bra i dag, kan jeg ærlig si at jeg ikke vet hva jeg vil svare. Det har vært mange kamper å kjempe og på vegen har jeg tatt mange dårlige valg. Jeg ønsker ikke å gå noe dypere inn på detaljer akkurat nå, men det jeg angrer mest på er det som gikk utover mine nærmeste. Som den gangen jeg brått bestemte meg for å ikke spise og lot familien se meg forsvinne mer og mer for hver dag som gikk, både fysisk og sosialt. Alle mine sinneutbrudd, panikkanfall og tårer som jeg ikke klarte å kontrollere. Jeg mistet meg selv litt på vegen og sliter fremdeles litt med å finne meg selv, men ikke pokker om jeg skal tilbake til der jeg satt fast i flere år. Ikke pokker om jeg skal utsette mine nærmeste for noe lignende igjen heller. Aldri! Jeg kjemper fortsatt og jeg vil alltid kjempe, fordi jeg vet at det alltid er verdt det!

... Takk til deg om du faktisk tok deg tid til å lese alt dette! Planen var ikke å skrive så langt (selv hadde jeg nok falt av etter første avsnitt fordi jeg ikke eier tålmodighet), men det er rart hvordan det å bare sette ord på tanker og kaos, samtidig skrive det ned kan hjelpe og få en til å føle seg lettere på en eller annen måte. Jeg kan ikke si at jeg vet akkurat hvordan andre har det, og jeg hater selv når andre tror og påstår at de vet hvordan jeg har det. Det er likevel ingenting galt i å prøve å forstå eller i det minste la noen vite at man ikke er alene om å ha det vanskelig. Som jeg allerede har nevnt er ikke poenget mitt å søke etter sympati. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe andre, og den egenskapen kommer jeg alltid til å ville ha. // Jeg håper forresten at dette kan forklare hvorfor bloggingen min ikke har vært den beste, men jeg jobber med saken og forhåpentligvis vil det komme noen litt mer positive (kanskje litt overfladiske) innlegg fremover.

KJÆRE 18 ÅR GAMLE MARIE

  • 14.03.2017, 21:20

For 5 år siden var livet mitt totalt annerledes enn hva det er i dag. Alt som har skjedd gjennom de 5 siste årene har vært med på å forme meg som et menneske. Det har formet meg til å bli den personen jeg er i dag, og det har formet livet mitt til å stå hvor jeg står i dag. Gjennom usikkerhet og ensomhet, og en rekke med vanskelige valg. Gjennom oppturer og nedturer, glede og sorg, latter og tårer. Til det punktet jeg verken så noe mening med livet eller håp i meg selv. Til det punktet jeg følte meg så langt i fra bra nok som det gikk an. Jeg vil aldri bli den jenta igjen, men uten alt dette hadde jeg ikke hatt den styrken jeg står med nå. Selv om jeg ikke sitter med noe anger i dag, er det likevel flere råd jeg aldri fikk som jeg gjerne kunne trengt. Alle gjør feil i livet, og det er ikke meningen at man skal finne seg selv som 18-åring!

Kjære 18 år gamle Marie...

De drømmene, målene og endringene du ønskte i livet ditt skulle du bare kjørt på med. Følgt dine egne instinkter. Du har aldri mislykket med det, og tro meg: Du vil ikke mislykkes nå! Vær spontan og ta sjanser. Gjør det som får deg til å smile uten å angre eller føle en trang til å beklage. Alt som skjer, skjer for en grunn. Alle du møter, møter du for en grunn. Du lærer av feilene dine. Og de feilene andre ser og lyver om, har ingenting med deg å gjøre. Klisjé, men noen ganger vet hjertet ditt ting som tankene dine ikke kan forklare med ord. Drømmer og mål vil kanskje endre seg, men du vil oppnå det du ønsker til slutt. Du vil stå på egne ben og klare det på egenhånd.

Livet er fullt av skuffelser og farvel, og noen er tøffere enn andre. Ikke alle farvel vil vare for alltid. På dette tidspunktet vil du finne ut hvem som virkelig betyr noe for deg, og ikke minst hvem som setter like stor pris på deg tilbake. Tiden fremover vil være tøff, men du vil skille ut hvem som hører til i fortiden din og hvem som fortjener en plass i fremtiden din. Ikke nok med det, du vil møte de mest fantastiske menneskene på reisen og oppleve nye, gode tider. Du vil også møte noen som ikke er like bra for deg. Vær bevisst på dem og hold deg unna dem. Husk at det alltid vil eksistere personer som vil prøve å ødelegge og dra deg ned. Ikke glem hvilken retning du skal. Noen vennskap varer livet ut, andre ikke. Slutt å angre på valg du har tatt og tiden du har brukt. Alle du møter gjennom livet vil være med på å forme deg sterkere uansett hvordan de har behandlet deg, og hvor lenge de har vært eller blir i livet ditt. Behandl andre på samme måte som de behandler deg. Alt du trenger er én bestevenn: Kvalitet over kvantitet - og det gjelder egentlig alt i livet. Du vil lære deg å omgi deg med den personligheten du søker, og det vil inspirere deg hver dag. Slutt å bruke tiden på de som behandler deg dårlig og kaster bort tiden din, og start å være med de som vet hva de vil og ønsker andre godt. Du vil oppleve hjerteskjærende situasjoner og tap, og tro at livet ditt ikke gir noe mening mer. Det er langt i fra sannheten. De som får deg til å tro og føle at du ikke er verdt noe, tar feil og fortjener verken din omtanke og kjærlighet. Husk at du alltid kan tilgi, men det er langt i fra det samme som å glemme. Du vil klare deg bedre uten dem, og du vil lære forskjellen på å være alene og det å være ensom.

Livet er ikke alltid enkelt - Du vil oppleve urettferdighet og skyldfølelse. Du vil oppleve motgang og gjentatte nedturer, men du vil alltid komme deg gjennom det. Sterkere og smartere enn noen gang tidligere. Det er lov å ha det vondt, men slutt å tro at alle feil som skjer er din skyld. Ikke vær redd for å si det du mener selv om andre vil være uenige. Du trenger ikke gjøre det du tror alle vil forvente av deg, og du skylder ikke andre noe. Ikke godta handlinger og holdninger du mener er feil. Hør på råd, men bestem selv. Gjør og si ting på den egen måte, og vær stolt over alt du klarer å oppnå. Noen ganger er de lange omveiene en bedre løsning enn de enkle snarveiene. Andre ganger ikke. Du jobber hardt og fortjener å lykkes uansett. De to største tabbene du gjorde var å stole på personer du ikke burde stole på, og forelske deg i en som ikke fortjente din kjærlighet og oppmerksomhet. Det du kanskje trodde var slutten, var ikke en gang starten: Du vil både finne og utvikle deg selv. Visdom og erfaringer du aldri hadde tenkt over tidligere. Og når du finner deg selv, fortsett med å være deg selv. 5 år senere: Du føler deg kanskje mer voksen, men du er fortsatt ung og har flere år på å finne deg selv!

Om meg

Marie Gjernes

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design and coding by KvDesign - www.kvdesign.no